Fossum Jernverk
Conrad Clausen på Bærums Verk anla en stangjernshammer ved Fossum gård, trolig i 1788. Den lå i en bygning på 200 kvadratmeter nedenfor Hammerfossen, der Ankerveien krysser Lysakerelven. Stangjernshammeren ble senere overtatt av Peder Anker som også anla en masovn for jernproduksjon omkring 1790. Masovnen lå på Oslosiden av Lysakerelven. Fortsatt er det mulig å se rester etter denne masovnen, men folk har tatt med seg stein fra ovnen som suvenirer. Med dette endret Fossum gård karakter fra å være bondegård til å bli et livlig verksmiljø. Nederst på siden står en beskrivelse av hva en stangjernshammer er og hva en masovn er.
Årsproduksjonen av jern var omkring 250 tonn. Slagget fra masovnen ble lagret nedenfor ovnen, og her kan man fortsatt finne glinsende slaggbiter. Slagg ble også lagret i den store slagghaugen syd for fossen. Se Detaljkart
Peder Anker sørget for å bygge Ankerveien (delvis oppgradering av tidligere vei) som ble en forbindelse mellom Bærums Verk, Fossum Jernverk og Maridalshammeren.
Det ble oppført flere boliger for arbeiderne på jernverket, og det ble opprettet egen verkskole.
Fossum Jernverk ble drevet som et underbruk av Bærums Verk, men Fossum hadde egne produkter.
Malm til jernverket ble først hentet i gruvene ved Gaustad og Sognsvann, men dette var ikke lønnsomt, Man gikk derfor over til å hente bedre malm fra Langø gruver ved Kragerø og Solberg gruver ved Arendal. Malmen ble fraktet med skip, tatt i land på Vækerø og kjørt med hest opp Vækerøveien og Ankerveien til Fossum.
Ved til trekull ble fløtet ned Sørkedalen og kullmiler ble reist på vestsiden av Bogstadvannet.
Stangjernshammeren, som bearbeidet en del av råjern fra masovnen, hadde en produksjon på 2–3 tonn jern per år.
Kraft til blåsebelgene i masovnen og til stangjernshammeren kom fra Hammerfossen like ved verket. Jernverket var i drift bare deler av året blant annet på grunn av varierende vannføring.
På 1820-tallet ble jernverket nedlagt en tid, men helt slutt ble det ikke før i 1858 for masovnen og i 1874 for stangjernshammeren. Hammeren bearbeidet den siste tiden jern fra Bærums Verk og Hakadal.
En viktig grunn til at jernverket ble nedlagt, var at det var kommet nye metoder for å utvinne jern. Med den nye Bessemermetoden kunne man utvinne jern ved hjelp av steinkull, både bedre og billigere enn med trekull fra Bærumsmarka og mer fjerntliggende områder.
Men flere forhold gjorde det vanskeligere for jernverkene i Norge å klare seg økonomisk utover
1800-tallet. Etter at Napoleonskrigene var over, og Norge ikke lenger var en del av Danmark, var det ikke så lett å eksportere jern til Danmark. Det ble slutt på tollfrihet på salget. Derimot ble det fritt frem for svenskene å selge sitt jern tollfritt til Norge, og prismessig kunne svensk jern konkurrere med det norske.
Etter hvert ble det også mer lønnsomt å lage trelast av skogen enn å lage trekull til jernproduksjon.
Omkring 1850 ble det stiftet en arbeiderforening ved Fossum Jernverk. Dette kom som en følge av Marcus Thranes virksomhet. Inspirert av blant annet februarrevolusjonen i Frankrike i 1848, stiftet Marcus Thrane Norges første arbeiderforening i Drammen i romjulen samme år. Senere ble en arbeiderforening med godt over hundre medlemmer stiftet på Bærums Verk.
Se mer om arbeiderbevegelsen i Bærum
Mer om Peder Anker (1749−1824)
Peder Anker kjøpte Bogstad gård med tilhørende skogeiendommer og sagbruk i 1773. I 1791 la han til Bærums Verk med tilhørende skoger, og i sine siste leveår kjøpte han Moss og Hakadal jernverker.
I 1789 ble han utnevnt til generalveiintendant i Akershus stift. I denne stillingen ledet han mesteparten av veibyggingen i Norge. Han anla Vækerøveien fra Bogstad til utskipningshavnen Vækerø ved Bestumkilen og begynte å anlegge kjøreveien videre nordover gjennom Sørkedalen. Han anla også Ankerveien. I 1807 begynte han anlegget av Kjerraten i Åsa.
Peder Anker deltok på Eidsvoll i 1814, og ble riksforsamlingens første valgte president. Høsten 1814 ble han norsk statsminister i Stockholm.
Peder Anker arbeidet ellers blant annet for et eget norsk universitet.
Mer om hva en masovn er
En masovn besto av et stort kammer der jernmalm og trekull ble lagt lagvis. Når trekullet brant, tok kullet til seg oksygen fra jernoksidet (en sammensetning av jern og oksygen) i malmen, og man fikk mer eller mindre rent jern, råjern (tidligere kalt rujern).
Det flytende råjernet ble tappet fra bunnen av ovnen. Det kunne så fylles i støpeformer som var laget av sand på gulvet foran ovnen.
Veggene i masovnene var bygget opp av ulike typer spesialstein.
Nederst pumpet blåsebelger inn luft som fikk opp temperaturen i ovnen. Temperaturen kunne bli omkring 1200 grader. Fossen ga kraft til blåsebelgene; derfor måtte en masovn ligge ved en foss. Fossekraft var også nødvendig for å drive stangjernshammeren som bearbeidet jernet (råjernet) videre til smibart jern. Se nedenfor. Se også egen omtale av masovn.
Mer om hva en stangjernshammer er
For å få seigere, smibart jern, måtte man varme råjernet fra masovnen opp og banke på det med en hammer, en stangjernshammer. Hammerhodet på hammeren som banket på jernet var stor og tung og kunne veie flere hundre kilo. Prosessen ble kalt fersking. Oksygenet i lufta reagerte med en del av karbonet og dannet gassen karbondioksid. Derved ble karboninnholdet i jernet redusert. Man ble også kvitt en del slaggrester og luftblærer ved bankingen. Jernet man nå fikk, ble ofte formet som stenger og ble kalt stangjern. Dette var en viktig salgsartikkel.
Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie s. 71 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Kilder:
Mohus, Arne. (1987). Stedsnavn i Bærum. Oppmålingsvesenet
Espeland, Gard. (2002). Neste stopp Eiksmarka. Eiksmarka vel 1950−2000. Vellet
Per Otto Borgen: Asker og Bærum leksikon (2006)
Christensen. Trygve. (1997). Sørkedalsvassdraget og Sørkedalen. Eget forlag
